Hygienisk barriere 2018-11-13T14:49:13+00:00

Hygienisk barriere

Det finnes flere hygieniske barrierer som benyttes for å beholde drikkevannet trygt for forbruker. For store vannverk som forsyner mange mennesker med drikkevann, er det et krav om to hygieniske barrierer. Drikkevannsforskriften krever at det installeres tilstrekkelig hygieniske barriere i henhold til vannets kvalitet. Disse barierene skal virke uavhengig av hverandre.

En hygienisk barriere forhindrer at drikkevannet inneholder smittestoffer, kjemiske komponenter eller fysiske stoffer i en slik konsentrasjon at det utgjør en helsemessig risiko for forbruker. Hygieniske barrierer fungerer hovedsakelig ved at de fjerner, uskadeliggjør eller dreper sykdomsfremkallende mikrober. Kjemiske og/eller fysiske stoffer fortynnes, nedbrytes eller fjernes til et nivå hvor de ikke lenger har noen helsemessig risiko.

Vannkilden skal opprettholde tilstrekkelig kvalitet uavhengig av om en barriere svikter. Dette er i all hovedsak grunnlaget for at det kreves to eller flere barrierer på større vannverk som forsyner mange mennesker. Om det er installert flere hygieniske barrierer skal disse virke uavhengig av hverandre slik at den ene skal fungere optimalt selv om den andre svikter. Dette skal inntreffe om det så skulle skyldes strømstans, driftsfeil eller at en organisme trenger igjennom den ene barrieren. Derfor bør barrierene være så forskjelligvirkende som mulig og virksomme til enhver tid.

Valg av hygienisk barriere

Hvilken hygienisk barriere som skal velges avhenger av vannkilden og vannkvaliteten. Det utføres ofte en risiko- og sårbarhetsvurdering for hvert enkelt vannforsyningssystem samt at det må tas hensyn til vannkilden og eventuelle tilsigsområder. Ofte anbefales det å utføre en vannanalyse for å fastslå hvilke parametere som finnes i vannet. På den måten blir det enklere å avgjøre hvilken barriere som evt. er nødvendig. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at en vannprøve gir et punktresultat av vannkilden i det tidspunktet den ble tatt. Det vil si at den ikke sier noe om vannkvaliteten på sikt da den kan endre seg fortløpende.

For kjemiske stoffer er det ofte tilstrekkelig å ha barrierer som fortynner innholdet av stoffer i vannkilden. For smittestoffer kreves det minst en vannbehandlingsbarriere da fortynning ikke vil være tilstrekkelig beskyttelse mot smittestoffer i vannet. Det er derimot viktig og helt nødvendig at vannrenseanleggene er dimensjonert riktig i forhold til vannkvaliteten, antall forbrukere og mengden forbruk for at det skal kunne fungere optimalt. Ved et underdimensjonert anlegg er det en risiko for at smittestoffer slipper igjennom ubestrålet. Dette kan utgjøre en helsemessig risiko for forbruker.

Mattilsynet stiller ulike krav til «høye» eller «lave» barrierer. For f.eks. større vannverk som forsyner mange mennesker, sykehus eller andre institusjoner stilles det krav til «høye» barrierer. Dette er fordi det ved en evt. kontaminering eller barrieresvikt vil ramme mange mennesker hvor det både blir utfordrende å finne reservevannkilde til alle i tillegg til behandlingsplasser til alle.

Noen sentrale spm ved valg av hygienisk barriere kan vær:

  • Hva kan forurense vannkilden?
  • Hvordan kan det forhindres?
  • Hvordan kan man redusere faren for forurensning av drikkevannet ved tiltak i vannkilden?
  • Hvordan kan man redusere faren for forurensning av drikkevannet ved vannbehandling?
  • Er sannsynligheten for at svikt i “kildebarrieren” vil kunne oppstå samtidig med svikt i “behandlingsbarrieren” tilstrekkelig lav, tatt i betraktning mulige konsekvenser for abonnentene?
  • Har man tilstrekkelig kontroll med at drikkevannet ikke forurenses i transportsystemet?

Til syvende og sist er det Mattilsynet som beslutter om de valgte hygieniske barrierene er gode nok for større vannverk.

Hvilke barrierer finnes?

De mest brukte hygieniske barrierene i dag er klorering av vannet, UV-bestråling, ozonering, membranfiltrering og koaguleringsfiltrering (kjemisk felling). De ulike barrierene har ulikt bruksområde og fungerer ikke nødvendigvis på de samme partiklene eller organismene i vannet. For større vannforsyningskilder benyttes det ofte både klorering og UV-bestråling av vannet i kombinasjon.

For mindre vannverk og privat husholdning er det oftest tilstrekkelig med å UV-bestråle vannet. Ved benyttelse av UV-lys ved 254nm uskadeliggjøres bakterier og virus ved at DNA ødelegges og organismene da ikke får formert seg. Det er derimot viktig at kapasiteten på UV-anlegget er dimensjonert tilstrekkelig til å tåle en evt. negativ endring i vannkvaliteten eller et større forbruk. Bruk av UV-anlegg har eksplodert de senere årene med et håp og ønske om å benytte mindre kjemisk rensing av vann. UV-anlegg er i tillegg økoniomisk grunstig grunnet lite vedlikehold. Mattilsynet stiller kravene til bruk av hygieniske barrierer og oppfølging i form av servicer og driftssjekker.

 

Mer informasjon finnes på Folkehelseinstituttet, www.fhi.no.