Vannkvalitet – Kjemisk

Vi gjør oppmerksom på at en analyse av drikkevann er et øyeblikksbilde og at mange parametere kan endre seg mye med f.eks. nedbørsmengde. Vannkvaliteten kan dermed variere over tid.

Hardhet er et mål på på vannets innhold av kalsium og magnesium. Hardt vann gir dårlig skumming av såpe. Det dannes belegg i vaskemaskiner og kjeler, samtidig som det kan skade elektriske varmeelementer. Hardhet benevnes i tyske hardhetsgrader (°dH). Vann fra 0-2 dH er meget blødt, 2-5 dH blødt, 5-10 dH middels hardt og >20 dH meget hardt vann.

Fargetall. Farge på vannet skyldes oftest høyt innhold av organisk stoff (humus) eller av jern. Farge på vannet er ikke i seg selv skadelig men det kan gi misfarging av klesvask ol. Fargetallet bør iht. Drikkevannsforskriften være under 20.

Organisk stoff (humus). Innholdet av organisk stoff måles som totalt organisk karbon. Innholdet bør etter drikkevannsforskriften ikke være høyere enn 5 mg C/L. Høyt innhold i brønnvann kan tyde på at brønnen er lekk slik at det renner overflatevann inn. Høyt innhold av organisk stoff kan særlig være problem i områder med myr da myrvann inneholder mye humus. Organisk stoff gir smak og farge på vannet. Særlig små barn og syke mennesker bør ikke drikke vann med høyt innhold av organisk materiale.

Turbiditet er et mål på vannets grumsethet og partikkelinnhold. Turbiditeten bør ikke overskride 4 FTU. Høy verdi skyldes ofte jernutfelling eller leire og kan tyde på at brønnen ikke er tett.

Jern finnes i berggrunnen og derfor også i grunnvann. Jern kan gi utfelling, missfarging og smak. Jerninnholdet bør ikke overskride 0,2 mg/L, men problem kan oppstå ved lavere verdier eller først ved høyere innhold. Forekomster av jern medfører normalt ingen helserisiko, men kan gi missfarging av klesvask og sanitetsporselen. Det kan også dannes slam i rørsystemet pga. utfelling og dermed tetting av dette. Høyt jerninnhold kan sette smak på vannet.

Mangan finnes, i likhet med jern, normalt i berggrunnen og det kan derfor ofte være store mengder i grunnvann. Høyt manganinnhold har ingen helsemessig betydning, men kan gi de samme bruksmessige problemer som jern. Mangan bør ikke overskride 0,05 mg/l.

pH-verdien angir vannets surhetsgrad. Det er anbefalt at drikkevann ligger mellom 6,5 og 9,5. Har vannet en lavere pH kan det være risiko for at vannet er korrosivt og kan løse ut metaller fra ledningssystemet. Ved høyrere pH enn 10,5 er det risiko for skade på øyer og slimhinner.

Klorid. Kloridinnholdet bør ikke overskride 200 mg Cl/L da dette kan gi korrosjonsangrep på ledningsnett. Verdier over 300 mg/L kan gi smak på vannet. Høye kloridverdier skyldes oftest innsig fra sjøvann.

Ledningsevne (konduktivitet) viser vannets totale saltinnhold. Høy ledningsevne viser at vannet har høyt innhold av salt(er), men sier ingenting om hva slags salter det er mye av. Høyt saltinnhold gir korrosivt vann. Ledningsevne måles i millisiemens per meter (mS/m) og drikkevannsforskriften har en grenseverdi på 250 mS/m.

Fluorid. Fluor finnes i berggrunnen i varierende mengde og grunnvann kan inneholde flere mg per liter. Fluorid i moderate mengder er med på å forebygge tannråte. I store mengder vil fluorid forårsake misfarging og skade på tannemaljen og det kan gi skadevirkninger på skjelettet. 1 mg fluorid per liter regnes som gunstig for forebygging av tannråte. Innholdet av fluorid bør ikke overstige 1,5 mg/L.