Humus 2021-09-07T14:41:57+00:00

Humus

Humus omtales ofte som farge i vannet og er i all hovedsak organisk materiale som befinner seg i overflatevann.


Humus kan også oppstå i brønnkilder, men da er det gjerne tilsig av overflatevann ned i brønnen. Humusforekomstene er gjerne størst om våren under snøsmelting og om høsten under mye nedbør. Det er på disse årstidene at ferske planterester avgir mest organisk stoff til vannet. Dette øker drastisk partikkelnivået i vannet, som måler med parameteren «turbiditet». Det er viktig å bemerke at turbiditet måler alt av partikler i vannet og ikke bare humus. 

Partikkelstørrelsen på humus kan variere fra 1nm til over 1µm, hvor de største partiklene forekommer sent på våren. De små partiklene er kuleformet, mens de store humuspartiklene blir svært lange og tynne.

I tilfeller hvor humus er assosiert med jern og/eller mangan i drikkevannet kan det oppleves misfarging av f.eks. klesvask. Lær mer om jern og mangan i vannet her. Humusstoffer er svakt sure, så vann som inneholder mye humus vil ha en lavere pH enn det som er ønsket for en vannkilde.

“Hovedmålene med behandling av drikkevann er å inaktivere mikroorganismer (desinfeksjon), fjerne partikler og organisk materiale (humus), fjerne andre uønskede uorganiske stoffer og tilpasse vannkvaliteten til ledningsnettet (korrosjonskontroll). “

Hva medfører humus i vannet?

Humusholdig vann er i seg selv ikke helseskadelig, men det gir vannet et høyt fargetall. Dette vil påvirke UV-bestrålingen av vannet. Eventuelle bakterier og andre smittefarlige stoffer vil da kunne gjemme seg blant humusen og ikke bli bestrålt av UV-lyset. Dette kan føre til at helseskadelige bakterier kommer seg igjennom den hygieniske barrieren og kan medføre sykdom hos forbruker. Dette er altså den aller viktigste årsaket til å fjerne humus og partikler fra vannet.

Humus kan bli en større utfordring i ledningsnettet, da stoffene fester seg til flater på f.eks. innsiden av drikkevannsledninger og danner et fastsittende, mørkebrunt belegg og/eller biofilm som gir et godt  vekstgrunnlag for bakterier. Mange av organismene som dannes er så små at de slipper igjennom det meste av tradisjonelle filter. Når mengden av protozoer og andre mindre organismer har etablert seg i ledninsnettet er det kort vei til at større bakterier og sopp dyrkes i rikelige mengder. Dette vil gi utslag på kimtallet på en vannanalyse. Partiklene som avsettes finnes i ulik form og størrelser. Det kan føre til at løstsittende belegg løsner og føres ut i vannbanen. Ved mye avleiring kan det også gi utslag på vannets strømning og kvalitet.

Hvordan redusere humusinnholdet i vannet?

For å kunne vurdere hvilke tiltak som er nødvendig for å redusere humusinnholdet i vannkilden, er det en vannanalyse å anbefale. Parametere som vannets fargetall og totalt organisk karbon (TOC) benyttes ofte  for å anslå mengden humus i vannet. Turbdiditeten sier noe om partikkelinnholdet i vannprøven og kan også gi et bilde på mengden humus. Det er flere metoder som benyttes for å redusere humus i vannet, men generelt er humus utfordrende å rense. Som nevnt tidligere avleires humus ofte i ledningsnettet. Et renseanlegg monteres gjerne nært tappestedet i en privat husholdning, noe som vil si at avleiringen allerede har oppstått i forkant av rensingen. Dette vil da ikke bidra til å reduser mengden humus totalt i vannet, men bedre kvaliteten på vannet som kommer ut av kranen.

Et forfilter i form av et returspylbart filter er nødvendig ofte i tillegg til et sedimentfilter og et kombifilter som reduserer jern og mangan i vannet. Om det er utfordringer med vannkvaliteten i form av bakterier eller en ustabil vannkilde, vil det også være behov for et UV-anlegg. Ved benyttelse av et UV-anlegg er det som nevnt tidligere enda viktigere å redusere vannets partikkelnivå slik at vannet blir desinfisert tilfredsstillende. Med mye partikler i vannet vil det evt. kreves et større og kraftigere UV-anlegg for å få tilstrekkelig bestråling av vannet.

Kjemiske parameter i vann

Det er flere kjemiske parametere som påvirker vannkvaliteten. De ulike kjemiske parameterne har sin egen påvirkning på vannkvaliteten. Det kreves en vannprøve for å få en oversikt over de viktigste kjemiske parameterne i vannet.

Hardhet

Hardhet er et mål på på vannets innhold av kalsium og magnesium. Hardt vann gir dårlig skumming av såpe og generelt bruksmessige problemer. Det dannes belegg i vaskemaskiner og kjeler, samtidig som det kan skade elektriske varmeelementer. Hardhet benevnes i tyske hardhetsgrader (°dH). Vann fra 0-2 dH er meget blødt, 2-5 dH blødt, 5-10 dH middels hardt og >20 dH meget hardt vann.Ler mer om hardt vann her.

Jern

Jern finnes i berggrunnen og derfor også i grunnvann. Jern kan gi utfelling, misfarging av en rustrød farge og dårlig lukt og smak på drikkevannet. Jerninnholdet bør ikke overskride 0,2 mg/L, men problem kan oppstå både ved lavere og høyere innhold. Forekomster av jern medfører normalt ingen helserisiko, men kan gi misfarging av klesvask og sanitetsporselen. Det kan også dannes slam i rørsystemet pga. utfelling og dermed tetting av dette. Høyt jerninnhold kan sette smak på vannet.Les mer om jern og mangan i drikkevannet her.

Mangan

Mangan finnes, i likhet med jern, normalt i berggrunnen og det kan derfor ofte være store mengder i grunnvann. Høyt manganinnhold har ingen helsemessig betydning, men kan gi de samme bruksmessige problemer som jern. Mangan bør ikke overskride 0,05 mg/l.Les mer om jern og mangan i drikkevannet her.

Turbiditet 

Turbiditet er et mål på vannets grumsethet og partikkelinnhold. Turbiditeten bør ikke overskride 4 FTU. Høy verdi skyldes ofte jernutfelling eller leire og kan tyde på at brønnen ikke er tett.

Fargetall

Farge på vannet skyldes oftest høyt innhold av organisk stoff (humus) eller av jern. Farge på vannet er ikke i seg selv skadelig, men det kan gi misfarging av klesvask ol. Fargetallet bør iht. Drikkevannsforskriften være under 20.

Brønn

Lave verdier for knusestyrke, slitestyrke, rundhet, gradasjon og kjemisk resisitivitet fører til utilstrekkelig hydraulikk, økt brønnstopping og skalering, høyere energiforbruk, redusert levetid og økt drift- og vedlikeholdskostnader. Dypere brønner lider også av brodannelse og fastkjøring av grus under installasjon som resulterer i ufullstending og ujevn fylling hvor plutselig tilbakeslag kan gi alvorlig brønnskade.

Lukt og smak 

Lukt og smak på drikkevannet kan være tegn på forurensning av vannet eller på at uønskede stoffer er tilført vannbehandlingen eller i ledningsnettet. Den vanligste årsaken til endring av lukt og smak på vannet er forurensning av mikroorganismer som kan finnes naturlig i vannkilden.

Hygenisk barriere 

En hygienisk barriere forhindrer at drikkevannet inneholder smittestoffer, kjemiske komponenter eller fysiske stoffer i en slik konsentrasjon at det utgjør en helsemessig risiko for forbruker. For store vannverk som forsyner mange mennesker med drikkevann, er det et krav om to hygieniske barrierer.

Organisk stoff (humus)

Innholdet av organisk stoff måles som totalt organisk karbon. Innholdet bør etter drikkevannsforskriften ikke være høyere enn 5 mg C/L. Høyt innhold i brønnvann kan tyde på at brønnen er lekk slik at det renner overflatevann inn. Høyt innhold av organisk stoff kan særlig være problem i områder med myr da myrvann inneholder mye humus. Organisk stoff gir smak og farge på vannet. Særlig små barn og syke mennesker bør ikke drikke vann med høyt innhold av organisk materiale.

pH-verdien 

pH angir vannets surhetsgrad. Det er anbefalt at drikkevann har en pH på mellom 6,5 og 9,5. Har vannet en lavere pH kan det være risiko for at vannet er korrosivt og kan løse ut metaller fra ledningssystemet og tære på rørene. Ved høyrere pH enn 10,5 er det risiko for skade på øyer og slimhinner.

Klorid

Kloridinnholdet bør ikke overskride 200 mg Cl/L da dette kan gi korrosjonsangrep på ledningsnett. Verdier over 300 mg/L kan gi en saltaktig smak på vannet. Høye kloridverdier skyldes oftest innsig fra sjøvann.

Ledningsevne (konduktivitet)

Konduktivitet viser vannets totale saltinnhold. Høy ledningsevne viser at vannet har høyt innhold av salt(er), men sier ingenting om hva slags salter det er mye av. Høyt saltinnhold gir korrosivt vann. Ledningsevne måles i millisiemens per meter (mS/m) og drikkevannsforskriften har en grenseverdi på 250 mS/m.

Fluorid

Det er antatt at mer enn 15% av drikkevannsbrønnene i fastfjell i Norge inneholder så mye fluor at det kan skade tenner under dannelse, spesielt om barn får tilført fluor gjennom tannkrem og tabletter i tillegg.

Fluor frigjøres til grunnvann ved forvitring eller anion-utveksling ved høy pH. Fluorid kalles den type fluor som er oppløst i vann og finnes i varierende mengde i berggrunnen som verken lukter eller smaker noe, som kan gjøre det vanskelig å oppdage uten å foreta en vannanalyse. Negative helseeffekter opptrer derfor først etter lang tids overforbruk.

Bakterier i vann

For å måle mengden bakterier i drikkevannet, gjøres det en analyse av kimtallet. Kimtallet gir et mål på det totale antall bakterier som er funnet ut ifra vannprøven som ble tatt ved å dyrke prøven ved 22 og 37 °C. Ved 22 °C finnes det bakterier som normalt ikke fører til noen helsemessig risiko og sykdom, men ved 37 °C, som er kroppens kroppstemperatur, kan organismer vokse som ofte utgjør en helsemessig risiko og kan føre til sykdom. E.coli er en av de få bakteriene som analyseres i tillegg til kimtallet da dette gir en indikasjon på fersk forurensning av vannkilden.

Radon

Det anslås at ca. 15% av fjellbrønner i Norge har høyere konsentrasjon av radon i vannet enn den anbefalte tiltaksgrensen på 500 bq/L. Radon er en naturlig radioaktiv gass uten lukt, smak eller farge, som er en direkte kilde til lungekreft ved inhalering.

Ved å ha en lukket borebrønn i fjell kan radongass føres direkte inn i huset og fordampe når vannet f.eks. varmes opp, kommer ut av dusjen osv. Dette bidrar til drastisk høyere radonkonsentrasjoner i inneluften. Du kan lese mer om radon i luft og grunnvann her.