Hygienisk barriere 2021-07-10T07:16:16+00:00

Hygenisk barriere

En hygienisk barriere forhindrer at drikkevannet inneholder smittestoffer, kjemiske komponenter eller fysiske stoffer i en slik konsentrasjon at det utgjør en helsemessig risiko for forbruker.


Det finnes flere hygieniske barrierer som benyttes for å beholde drikkevannet trygt for forbruker. For store vannverk som forsyner mange mennesker med drikkevann, er det et krav om to hygieniske barrierer. Drikkevannsforskriften krever at det installeres tilstrekkelig hygieniske barriere i henhold til vannets kvalitet.

Om det er installert flere hygieniske barrierer skal disse virke uavhengig av hverandre slik at den ene skal fungere optimalt selv om den andre svikter. Dette skal inntreffe om det så skulle skyldes strømstans, driftsfeil eller at en organisme trenger igjennom den ene barrieren. Derfor bør barrierene være så forskjellig virkende som mulig og virksomme til enhver tid.

“Hovedmålene med behandling av drikkevann er å inaktivere mikroorganismer (desinfeksjon), fjerne partikler og organisk materiale (humus), fjerne andre uønskede uorganiske stoffer og tilpasse vannkvaliteten til ledningsnettet (korrosjonskontroll). “

Hvilke barrierer finnes?

De mest brukte hygieniske barrierene i dag er klorering av vannet, UV -bestråling, ozonering, membranfiltrering og koagulering filtrering (kjemisk felling). De ulike barrierene har ulikt bruksområde og fungerer ikke nødvendigvis på de samme partiklene eller organismene i vannet. For større vannforsyning kilder benyttes det ofte både klorering og UV-bestråling av vannet i kombinasjon.

For mindre vannverk og privat husholdning er det oftest tilstrekkelig med å UV-bestråle vannet. Ved benyttelse av UV-lys ved 254 nm uskadeliggjøres bakterier og virus ved at DNA ødelegges og organismene da ikke får formert seg. Det er derimot viktig at kapasiteten på UV-anlegget er dimensjonert tilstrekkelig til å tåle en evt. negativ endring i vannkvaliteten eller et større forbruk. Bruk av UV-anlegg har eksplodert de senere årene med et håp og ønske om å benytte mindre kjemisk rensing av vann. UV-anlegg er i tillegg økonomisk gunstig grunnet lite vedlikehold. 

UV-behandling er anerkjent som en trygg og miljøvennlig måte å sikre drikkevann mot bakterier, virus og parasitter.

UV DESINFEKSJON

My skill

KLORERING

My skill

OZONERING

My skill

Hovedmålene med behandling av drikkevann er å inaktivere mikroorganismer (desinfeksjon), fjerne partikler og organisk materiale (humus), fjerne andre uønskede uorganiske stoffer og tilpasse vannkvaliteten til ledningsnettet (korrosjonskontroll).

Valg av hygenisk barriere

Hvilken hygienisk barriere som skal velges avhenger av vannkilden og vannkvaliteten. Det utføres ofte en risiko- og sårbarhetsvurdering for hvert enkelt vannforsyningssystem samt at det må tas hensyn til vannkilden og eventuelle tilsigsområder. Ofte anbefales det å utføre en vannanalyse for å fastslå hvilke parametere som finnes i vannet. På den måten blir det enklere å avgjøre hvilken barriere som evt. er nødvendig. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at en vannprøve gir et punkt resultat av vannkilden i det tidspunktet den ble tatt. Det vil si at den ikke sier noe om vannkvaliteten på sikt da den kan endre seg fortløpende.

For kjemiske stoffer er det ofte tilstrekkelig å ha barrierer som fortynner innholdet av stoffer i vannkilden. For smittestoffer kreves det minst en vannbehandlings barriere da fortynning ikke vil være tilstrekkelig beskyttelse mot smittestoffer i vannet. Det er derimot viktig og helt nødvendig at vannrenseanleggene er dimensjonert riktig i forhold til vannkvaliteten, antall forbrukere og mengden forbruk for at det skal kunne fungere optimalt. Ved et underdimensjonert anlegg er det en risiko for at smittestoffer slipper igjennom bestrålt. Dette kan utgjøre en helsemessig risiko for forbruker.

Mattilsynet stiller ulike krav til «høye» eller «lave» barrierer og i tillegg oppfølging i form av servicer og driftsjekker. For f.eks. større vannverk som forsyner mange mennesker, sykehus eller andre institusjoner stilles det krav til «høye» barrierer. Dette er fordi det ved en evt. kontaminering eller barrieresvikt vil ramme mange mennesker hvor det både blir utfordrende å finne reservevannkilde til alle i tillegg til behandlingsplasser til alle.

Noen sentrale spørsmål ved valg av hygienisk barriere kan være:

  • Hva kan forurense vannkilden?
  • Hvordan kan det forhindres?
  • Hvordan kan man redusere faren for forurensning av drikkevannet ved tiltak i vannkilden?
  • Hvordan kan man redusere faren for forurensning av drikkevannet ved vannbehandling?
  • Er sannsynligheten for at svikt i “kildebarrieren” vil kunne oppstå samtidig med svikt i “behandlingsbarrieren” tilstrekkelig lav, tatt i betraktning mulige konsekvenser for abonnentene?
  • Har man tilstrekkelig kontroll med at drikkevannet ikke forurenses i transportsystemet?

Til syvende og sist er det Mattilsynet som beslutter om de valgte hygieniske barrierene er gode nok for større vannverk.

Kjemiske parameter i vann

Det er flere kjemiske parametere som påvirker vannkvaliteten. De ulike kjemiske parameterne har sin egen påvirkning på vannkvaliteten. Det kreves en vannprøve for å få en oversikt over de viktigste kjemiske parameterne i vannet.

Hardhet

Hardhet er et mål på på vannets innhold av kalsium og magnesium. Hardt vann gir dårlig skumming av såpe og generelt bruksmessige problemer. Det dannes belegg i vaskemaskiner og kjeler, samtidig som det kan skade elektriske varmeelementer. Hardhet benevnes i tyske hardhetsgrader (°dH). Vann fra 0-2 dH er meget blødt, 2-5 dH blødt, 5-10 dH middels hardt og >20 dH meget hardt vann.Ler mer om hardt vann her.

Jern

Jern finnes i berggrunnen og derfor også i grunnvann. Jern kan gi utfelling, misfarging av en rustrød farge og dårlig lukt og smak på drikkevannet. Jerninnholdet bør ikke overskride 0,2 mg/L, men problem kan oppstå både ved lavere og høyere innhold. Forekomster av jern medfører normalt ingen helserisiko, men kan gi misfarging av klesvask og sanitetsporselen. Det kan også dannes slam i rørsystemet pga. utfelling og dermed tetting av dette. Høyt jerninnhold kan sette smak på vannet.Les mer om jern og mangan i drikkevannet her.

Mangan

Mangan finnes, i likhet med jern, normalt i berggrunnen og det kan derfor ofte være store mengder i grunnvann. Høyt manganinnhold har ingen helsemessig betydning, men kan gi de samme bruksmessige problemer som jern. Mangan bør ikke overskride 0,05 mg/l.Les mer om jern og mangan i drikkevannet her.

Turbiditet 

Turbiditet er et mål på vannets grumsethet og partikkelinnhold. Turbiditeten bør ikke overskride 4 FTU. Høy verdi skyldes ofte jernutfelling eller leire og kan tyde på at brønnen ikke er tett.

Fargetall

Farge på vannet skyldes oftest høyt innhold av organisk stoff (humus) eller av jern. Farge på vannet er ikke i seg selv skadelig, men det kan gi misfarging av klesvask ol. Fargetallet bør iht. Drikkevannsforskriften være under 20.

Brønn

Lave verdier for knusestyrke, slitestyrke, rundhet, gradasjon og kjemisk resisitivitet fører til utilstrekkelig hydraulikk, økt brønnstopping og skalering, høyere energiforbruk, redusert levetid og økt drift- og vedlikeholdskostnader. Dypere brønner lider også av brodannelse og fastkjøring av grus under installasjon som resulterer i ufullstending og ujevn fylling hvor plutselig tilbakeslag kan gi alvorlig brønnskade.

Lukt og smak 

Lukt og smak på drikkevannet kan være tegn på forurensning av vannet eller på at uønskede stoffer er tilført vannbehandlingen eller i ledningsnettet. Den vanligste årsaken til endring av lukt og smak på vannet er forurensning av mikroorganismer som kan finnes naturlig i vannkilden.

Hygenisk barriere 

En hygienisk barriere forhindrer at drikkevannet inneholder smittestoffer, kjemiske komponenter eller fysiske stoffer i en slik konsentrasjon at det utgjør en helsemessig risiko for forbruker. For store vannverk som forsyner mange mennesker med drikkevann, er det et krav om to hygieniske barrierer.

Organisk stoff (humus)

Innholdet av organisk stoff måles som totalt organisk karbon. Innholdet bør etter drikkevannsforskriften ikke være høyere enn 5 mg C/L. Høyt innhold i brønnvann kan tyde på at brønnen er lekk slik at det renner overflatevann inn. Høyt innhold av organisk stoff kan særlig være problem i områder med myr da myrvann inneholder mye humus. Organisk stoff gir smak og farge på vannet. Særlig små barn og syke mennesker bør ikke drikke vann med høyt innhold av organisk materiale.

pH-verdien 

pH angir vannets surhetsgrad. Det er anbefalt at drikkevann har en pH på mellom 6,5 og 9,5. Har vannet en lavere pH kan det være risiko for at vannet er korrosivt og kan løse ut metaller fra ledningssystemet og tære på rørene. Ved høyrere pH enn 10,5 er det risiko for skade på øyer og slimhinner.

Klorid

Kloridinnholdet bør ikke overskride 200 mg Cl/L da dette kan gi korrosjonsangrep på ledningsnett. Verdier over 300 mg/L kan gi en saltaktig smak på vannet. Høye kloridverdier skyldes oftest innsig fra sjøvann.

Ledningsevne (konduktivitet)

Konduktivitet viser vannets totale saltinnhold. Høy ledningsevne viser at vannet har høyt innhold av salt(er), men sier ingenting om hva slags salter det er mye av. Høyt saltinnhold gir korrosivt vann. Ledningsevne måles i millisiemens per meter (mS/m) og drikkevannsforskriften har en grenseverdi på 250 mS/m.

Fluorid

Det er antatt at mer enn 15% av drikkevannsbrønnene i fastfjell i Norge inneholder så mye fluor at det kan skade tenner under dannelse, spesielt om barn får tilført fluor gjennom tannkrem og tabletter i tillegg.

Fluor frigjøres til grunnvann ved forvitring eller anion-utveksling ved høy pH. Fluorid kalles den type fluor som er oppløst i vann og finnes i varierende mengde i berggrunnen som verken lukter eller smaker noe, som kan gjøre det vanskelig å oppdage uten å foreta en vannanalyse. Negative helseeffekter opptrer derfor først etter lang tids overforbruk.

Bakterier i vann

For å måle mengden bakterier i drikkevannet, gjøres det en analyse av kimtallet. Kimtallet gir et mål på det totale antall bakterier som er funnet ut ifra vannprøven som ble tatt ved å dyrke prøven ved 22 og 37 °C. Ved 22 °C finnes det bakterier som normalt ikke fører til noen helsemessig risiko og sykdom, men ved 37 °C, som er kroppens kroppstemperatur, kan organismer vokse som ofte utgjør en helsemessig risiko og kan føre til sykdom. E.coli er en av de få bakteriene som analyseres i tillegg til kimtallet da dette gir en indikasjon på fersk forurensning av vannkilden.

Radon

Det anslås at ca. 15% av fjellbrønner i Norge har høyere konsentrasjon av radon i vannet enn den anbefalte tiltaksgrensen på 500 bq/L. Radon er en naturlig radioaktiv gass uten lukt, smak eller farge, som er en direkte kilde til lungekreft ved inhalering.

Ved å ha en lukket borebrønn i fjell kan radongass føres direkte inn i huset og fordampe når vannet f.eks. varmes opp, kommer ut av dusjen osv. Dette bidrar til drastisk høyere radonkonsentrasjoner i inneluften. Du kan lese mer om radon i luft og grunnvann her.